Jeg begynte som lærer i osloskolen høsten 1960, og jeg tror ikke noen tidligere lærergenerasjon enn den jeg tilhører, har opplevd større endringer både når det gjelder innholdet i norskfaget og vurdering av elevenes norskfaglige kompetanse.
I 1960 møtte jeg som nyutdannet lærer blant annet dette:
- Skole på lørdager (helt til 1973)
- Rød blyant for vokaler og blå for konsonanter
- Flanellograf
I lærerutdanningen var ikke elevvurdering et viktig tema, og jeg kan ikke huske at Normalplanen av 39, som da var gjeldende læreplan, ble nevnt med et eneste ord. Vi satt ofte alene med vurderingsarbeidet, og siden vi hadde få retningslinjer å forholde oss til, brukte vi skjønn, intuisjon og sedvane. Teori på området var mangelvare i utdanningen, og som nyutdannete lærere måtte vi prøve oss fram. Heldigvis har tidene endret seg.
På 70-tallet var samfunnet i endring, og det var stor interesse for progressive ideer. Mange ønsket å bryte med den tradisjonelle skolen. Eleven kom i sentrum i større grad enn tidligere, og ønsket var å forbedre trivselen i skolen og å hjelpe elevene i deres personlige utvikling.
90-tallet ble også spennende tiår for oss som arbeidet med prøver og vurdering. Nytt fokus på elevvurdering, nye prøvetyper og utarbeiding av klarere kriterier for vurdering av elevtekster gjorde at det var mye å ta fatt på. LK06 har også endret hvordan vi tenker om vurdering. Her møter vi blant annet kompetansemål som grunnlag for vurdering. Det er ikke lenger snakk om hva elevene skal gjøre, men hva de skal kunne.
Les mer om utviklingen
Manuset i sin helhet ligger vedlagt, og jeg håper og tror at dere som jobber med vurderingsfeltet og er i skolen i dag, finner at mine erfaringer og observasjoner er interessante. Dette er ingen fagteoretisk tekst, men en tekst som tar for seg mitt syn på og min opplevelse av den utviklingen jeg har erfart som norsklærer.
Les manuset Lang dags ferd fra tradisjon til fornyelse (pdf).
Gjesteblogger Sissel Anderson er seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet.
